Tid til ettertanke

For  nøyaktig ett års siden hadde vi besøk av gode venner fra Mauritsius. De hadde lånt vår bil, var på oppdagelseferd i Oslo by og hadde akkurat rundet hjørnet ved Oslo City da det smalt. I løpet av minutter ble trygge Oslo et krigsområde. De følgende dagene satt jeg foran TVskjermen, mens våre venner disket opp med mat og drikke, jeg var i sjokk, jeg var redd og jeg var trist. Vi diskuterte hvordan denne kunne skje, hvem kunne ha så mye hat i seg til å gjøre noe sånt, hvorfor og hvordan – jeg venter forsatt på svar. I dag kjenner jeg at jeg er trist, jeg sørger med de som har mistet sine kjære. Da jeg mistet pappa like før jul, gikk jeg inn i en svart sorg som jeg aldri har vært i før. Jeg kan bare tenke meg hvordan det må være å vite at ditt barn har løpt gjennom skogen med en vilmann etter seg, løpt i frykt for sitt eget liv, og til slutt sett døden i øynene. For en redsel, for en sorg å bære for de etterlatte. Jeg skulle ønske denne knappen var virkelig, for jeg har fortsatt et behov for å tro at alt blir OK. Det skjer fryktlige ting hver dag, i hele verden, nå sist i Denver, USA.Vi må ikke slutte å leve, vi må leve mens vi kan. Fordi vi kan det og fordi vi vil det. Ta vare på deg og dine, hver dag, hver eneste dag.